Klinikken
Du våkner til en skingrende pipelyd som skjærer gjennom hodet ditt, som en alarm fra en maskin du ikke kan se. Øyelokkene er tunge, og synet flimrer, tåkete og uskarpt. En skarp, medisinsk eim fyller nesen – desinfeksjonsmidler, men også noe annet. Metall. Blod.
En monoton drypping gir ekko i det dunkle rommet, en rytmisk påminnelse om at tiden går – men for hvem? Kroppen føles fjern, som om du bare er en passasjer i din egen hud. Du ruller over på siden, støvet virvler opp fra det kalde gulvet. Blikket ditt flakker rundt. Du er ikke fastbundet, men sperret inne i et trangt bur. De tykke metallgitterne strekker seg mot taket, og en tung hengelås glinser i det svake lyset. Veggene rundt føles klaustrofobisk trange. Ingen vinduer. Ingen åpenbare utganger. Kun skygger, mørke hjørner og en kald fuktighet som kryper inn i margen din.
Blikket flakker mot taket der et blinkende lys flimrer ustabilt, kaster skygger som leker over veggene. De sterile overflatene er flekkete av noe som aldri ble vasket bort – mørke flekker, rust, eller noe annet. Noe verre.
Minnene strømmer tilbake i bruddstykker. Den iskalde nattluften. En svart varebil som sakte ruller mot deg. Et hardt slag. Smerten eksploderer – så bare mørke.
Og nå er du her.
Ryktene om dette stedet har eksistert lenge. Noen avfeier det som en myte, men historiene blir stadig flere. De siste årene har flere uidentifiserte kroppsdeler blitt funnet i øde områder – lemmer med kirurgiske snitt så nøyaktige at de kun kan være utført av profesjonelle. Men det som virkelig skapte frykt, var funnet av et forråtnet lik i myrene ved Ilene Naturreservat – uten nyrer. En sak som aldri ble oppklart.
Ryktene er mange – en illegal klinikk, skjult fra offentligheten, der de mest sårbare utnyttes. Noen lures til å selge organer for en skammelig lav sum. Andre får aldri et valg. Bortført. Fanget. Tomme blikk stirrer gjennom metallgitter, før de forsvinner – for alltid.
Men hvorfor her? Hvorfor nå?
I tradisjonelle land hvor denne typen handel har eksistert lenge, har markedet tørket ut. For mye oppmerksomhet. For mange savnede personer. For mange lik uten navn. Og det største problemet? Feil organer. Feil størrelse. Feil blodtype. Her, i det kalde nord, finner de riktige donorene. Sterke kropper. Store organer. Perfekt for de som har råd til en ny sjanse. De som aldri vil stå på en venteliste. De som betaler for å overleve.
De som betaler for at andre skal dø.
En metallisk klikkelyd får hjertet ditt til å hoppe i brystet. På den andre siden av døren, skraping. En skuff som dras opp. Metall mot metall. Et kjøleskap som lukkes. Stillhet.
Blikket flakker rundt rommet – veggene er tapetsert med gamle anatomiske skisser, røntgenbilder, pasientnotater i en uskarp håndskrift. Tall. Symboler. En kode? Eller en beskjed fra noen som kom før deg? Noen må ha forsøkt å rømme før – og kanskje etterlatt en vei ut.
Men utgangen er ikke enkel å finne. Gangene er en labyrint av sterile korridorer, skjulte dører og groteske eksperimenter. Pasientjournaler ligger strødd utover. Navnene i dem er overstrøket, visket ut av tid og hensikt. Ingenting ved dette stedet er tilfeldig. Og ingenting her er ment for å slippes løs.
Men du har ikke tid til å nøle. Klokken tikker. De kommer snart tilbake.
Og du er neste på listen.